Oljefondets historie

Oljeutvinningen på norsk sokkel strekker seg tilbake til 1960-tallet, men de virkelig store funnene ble ikke gjort før på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet.

Etter hvert som oljeinntektene vokste kom debatten om hvordan de statlige inntektene skulle plasseres og forvaltes.

I 1990 vedtok Stortinget den første loven om Statens petroleumsfond (oljefondet). Forvaltningen av fondet ble lagt til Finansdepartementet. Det første innskuddet kom imidlertid ikke før i 1996. Ved utgangen av 1996 var fondets verdi 47,8 milliarder. To år senere, i 1998 var verdien av fondet økt til 172 milliarder kroner, og samme år begynte den statlige investeringen i aksjer i utlandet.

I 2001 vedtok Stortinget, mot FrPs stemmer, handlingsregelen. Det var Jens Stoltenbergs første regjering som la frem forslaget. Handlingsregelen innebærer at statens årlige bruk av oljeinntektene ikke skal overstige forventet realavkastning av kapitalen i Statens pensjonsfond – Utland.

Etter avsløringer om at norske oljepenger var investert i bedrifter som drev med blant annet våpenproduksjon innførte regjeringen Bondevik II i 2004 etiske retningslinjer for fondet. Forslaget fra regjeringen ble enstemmig vedtatt av Stortinget.

I 2006 ble Statens pensjonsfond etablert. Både Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet ble dermed lagt inn under pensjonsfondet. De to tidligere fondene fikk nå navnene Statens pensjonsfond – utland, og Statens pensjonsfond Norge. Ansvaret for pensjonsfondet ligger hos Finansdepartementet, mens forvaltningen av Statens pensjonsfond – utland, som vi kjenner som oljefondet, utføres av Norges Bank.

Det er Stortinget som vedtar retningslinjene for fondets forvaltning. Sist Stortinget reviderte retningslinjene bestemte flertallet at 60 prosent skulle investeres i aksjer, mens 40 prosent skal plasseres i obligasjoner. FrP mener 40 prosent skulle plasseres i aksjer, og 60 prosent i obligasjoner. FrP ønsket en investeringsprofil med lavere risiko.

 

Kilder: regjeringen.no og wikipedia.no